Alt har sin tid

Jeg forbanner den ekstra koppen Cappucino. Og det delikate sprø kringle. Jeg fremkaller skrekkene fra overgangsalderen - svetten fra helvete med sukker, alkohol, mel ... men bestiller og finner ut av det.
Disse tilhører besøket til kaffekaren min om morgenen. Her sitter og skriver, jobber, tenker og leser.
Noen timer før solen presser seg mellom husene. En cappucino og et kringle, en flaske vann og et stort smil.
En kort samtale på Italiano hvor jeg lærer flere ord. Min egen ambisjon er å lære ti ord om dagen og et uttrykk.
Nylig lærte jeg Coppolo - da kaffegutten spurte om jeg trengte strøm til datamaskinen min. Han er så hyggelig. Og han virker ekstra lykkelig.
Jeg antar at han har solgt bevegelsen sin som han har prøvd i over seks måneder. Selv har jeg tenkt på det.
Men det er for tidlig. Visstnok er det drømmene om å bake svenske saltlake kjeks for italienerne. Alt har sin tid.

Rett ved siden av meg, på den lille gjennomgangen utenfor kaffekaren, kom et lite selskap med kanskje ti personer.
Kaffegutten dukket raskt opp et lite bord med champagneglass og brus. Brudesparet som dukket opp fra ingensteds var lett kledd i sommerklær, og brudebuketten besto av håndplukkede engblomster.
Dette var stort sett tørkede gressvarianter, ikke mye som blomstrer akkurat nå.
Men så hyggelig. Hverdagen er en vanlig onsdag i den lille landsbyen min så kjærlig hvis du bare åpner øynene og slipper inn virkeligheten.

Hver morgen benytter jeg anledningen til å jobbe noen timer tidlig før varmen tar over. Så tar jeg en morgenvandring rundt landsbyen, krysser og krysser.
Sier Gomorron til de som kjenner meg igjen.
Så spiser jeg frokost (Dolche - søte kaker ... og kaffe og til italienerne overraskelse 1 liter vann). Og så drar jeg ut i landsbyen og setter meg ned i skyggen og fortsetter å jobbe.

Jeg følger solen og dens skygge. Forskjellige steder til forskjellige tider.
Midt på dagen kan jeg ikke engang være ute. Akkurat nå er det 35-37 grader i skyggen.
Jeg trener mentalt på å takle varmen, men noen ganger faller jeg gjennom.
Så trekker jeg innendørs og klemmer klimaanlegget.

Moroa når jeg går på turene mine mange ganger om dagen og kvelden er at i dag sier de fleste landsbyboere Gomorron, Gomiddagen, Gokväll for meg.
Så hører jeg at samtalene mellom tantene er stille mens jeg går forbi og så begynner de å kaste og dukke ... sladder ... sannsynligvis om meg og mine vanlige besøk.
De vet mer om meg enn jeg kjenner meg selv. Og jeg smiler lykkelig til meg selv og tenker at nøyaktig det er. Hva som skjer i den lille landsbyen du må sladre om.
Hva annet bør du gjøre ??

På vei tilbake i morges løp den butteste gamle mannen nedover bakken. Han ropte senior, senior, til! Jeg stoppet og smilte, ventet ham, nysgjerrig på hva han hadde på hjertet.
Han sa på blandet italiensk/engelsk at vi lette etter deg i går kveld. Vi hadde en Ferragustom -middag utenfor og ønsket å invitere deg, men vi visste ikke nøyaktig hvor du bodde. Å, sa jeg. Tusen takk, så utrolig vennlig.
Jeg fortalte deg at jeg leter etter hus i landsbyen og at jeg jobber herfra annenhver uke. Å jeg vet at jeg vet, han vinket hånden.
Du blir invitert neste gang!

Da jeg takket ham, steg tårene i øynene mine, kan du være lykkeligere?
Kan du få en større velkomst? Jeg har ikke engang flyttet hit ennå.
Likevel er jeg allerede en del av hverdagen her.
Her er jeg glad rett inn i margen.

Takk for at du delte min lykke Italiano.
Amore m.