En ferie- og pastalimon

Jeg trengte aldri så lite og fikk så mye. 

I løpet av de siste ukene som jeg beskriver som sittende fast i mitt private fengsel, med kraftig redusert mobilitet, har det ikke vært noen viktigste ting i livet. Kjærligheten til folket mitt gjør meg veldig myk.

Den lille familien min har bodd her i hagen i noen uker. De har født barn, Bill, mitt elskede lille barnebarn. Vi hjelper til med å lage mat, og middagene vi spiser sammen er det beste i livet mitt. Å kunne ha familien nær når det virkelig betyr noe er det største overskuddet i livet mitt. 

I går kom Abbe inn med en gigantisk pose med oster og kjeks sjokolade. Her er mamma, så du kan gjøre når vi er i Malmö i løpet av helgen. Akkurat slik ... når noen vet at alt det, får han hjelpe meg med å knaske på, men bare kunnskapen om å ha skapene fulle av godbiter er livets gull når du er som jeg er litt begrenset. Du er aldri så sulten på kald kjeks sjokolade når den virkelig ikke er hjemme ...

Viveca baker alltid noen ekstra hveteboller hver morgen før han sprer kli. Hun vet at bare disse kjærlige varme gullnuggets roer både min medisinske mage og helbreder min rastløse sjel. Jeg har ingen sult i flere uker, så mine kjære er ekstra nøye med å sørge for at jeg har godbiter for hånden i tilfelle jeg ville ha på meg noe. Så mye kjærlighet i alle disse handlingene.

Min fysioterapeut, ULF, innså i går at denne personen trenger å komme seg ut av hulen hans hvis vi skal holde henne på kloden. Han ga resultatet av min daglige rehabiliteringsopplæring godkjent, målte fremgangen min, trøstet, roet seg og plukket opp et ess ut av berghylsen. Om to uker, når vi ser deg igjen, bestiller jeg deg på treningsstudio med gruppetrening. Du kan velge å trene fire ganger om dagen, hver dag, sa han, og skrev ned på en kommende bruk. Jeg stirret bare. Det er virkelig et liv etter dette fanget. Han gjorde dagen min. 

Mitt store store liv har blitt desimert til det lille lille livet mitt i noen uker, måneder. Men sansene mine registrerer, merk, gleder meg over menneskene i nærheten av meg. De fyller meg med håp, kjærlighet og dyp takknemlighet. 

Så forberedt at jeg var på vårens kryssstopp med et nytt kne, så jeg kunne fremdeles ikke forstå betydningen av bare ett. 

Nå, sammen med venner, ansatte og familie, har jeg sammenfiltret meg gjennom litt over tre uker, og jeg har aldri trengt så lite og verdsatt så mye.

En fin linskjorte, mitt italienske tomatlys, hundene mine, en varm dusj, en vakker kopp med morgenkaffen. Brensel. Brann. Utsikten over feltene. Et par fine gamle jeans. Haugene med bøker og notatbøker. Musikken, spillelistene fra en venn. Samtalene. Blomstene i en aldri -endelige strøm. E -posten fra Golf Club. Min frøken. Ostetiden min med hundene. Sprø ark i nylig sengete seng. En stor varm genser. En klem. Et ben som leges og som tar utviklende syv -tidstrinn når jeg er mest forlatt og mangler skogen. 

Vi trenger ikke mye. Men det vi fremdeles får, bør fylles med latter og buss og lengsel. Det skal fylle dagene med livet. Skjortene mine vil gi meg følelsen av at ingenting er umulig. Mine gamle jeans gir meg styrke til å ta jeg aldri våget. Støvlene mine løfter hodet og gir meg et nysgjerrig blikk. Fremover er det som gjelder. 

Nyt helgen! Vi fikk en stor levering fra de vakre boksbuksene våre i går. Nye farger, rosa, svart, marine og selvfølgelig beige og taupe. Fyll triksene dine med en morsom helg! Jeg gjør det. Og en ferie og pasta limone. La oss se om jeg finner en gammel hummer å ..🤭♥️ m.