I går gikk jeg rundt barbeint i hagen. Solen skinte fra en knallblå himmel. Gleden av å trekke sokkene igjen er uslåelig. Jeg trakk noen ugress. Jeg klippet en bukett fra den gigantiske rosmarinen. Jeg feide bort naturens støy etter stormen. Da hørte jeg det. Barnehagen! Pipet, skravlingen, vårens liv! Og jeg husket hva den tidligere eieren av huset fortalte meg da vi signerte papirene i oktober; Ikke glem å lukke døren til rommene under huset, ellers beveger svelgene seg inn og suger ned. Og jeg husker at jeg tenkte at hvis svelgene blir hjemme hos meg, må jeg være den lykkeligste i verden. I tillegg er det noen katter som må få beskyttelse om vinteren, tenkte jeg. Vi som bor her i urskogen må hjelpe hverandre. Hvis bare en katt har fått beskyttelse mot kulde og vind i mine hemmelige rom under huset, jubler hjertet mitt. Så døren har vært åpen hele vinteren. Og i går, en solrik søndag, ble eggene klekket ut og livet satt ut av leiren og kvistene. Mamma Svala og pappa Svala fløy inn og ut i iver etter å mate de små som høyt viste sin misnøye med en tåpelig frokostbuffé.
.
Vår ♥️ M.