Mannen ikke slipp

Etter en virkelig skjelven start fra Kastrup der kastet slynger seg i stormen slo og kastet flyet som en sumpete ball på en vegg en god stund, alt roet seg og jeg gjorde mot flyvinduet. Kvinnen ved siden av meg satt og kastet det lange håret hennes rundt, frem og tilbake, så det havnet i ansiktet mitt gang på gang. Hun så ikke ut til å ta oppmerksom på oppførselen sin, og jeg satt stille. Kanskje hun var nervøs for værets lune.

Jeg sto opp tidlig i går formiddag for å takle noe av dagens jobb før jeg spiste frokost hjemme med en veldig god venn i Malmö på vei til Kastrup. Det er rart at jobben har en tendens til å samle dagen jeg skal gå bort. Hver gang. Eller kanskje er det at jeg alltid har mye på "tallerkenen min", men at jeg ikke tenker på det i hverdagen. Alt var effektivt renset og jeg kom i bilen i tide.

Nå har jeg snart tilbrakt et år i landsbyen som jeg formelt elsker. Ikke engang den verste sommervarmen skremte meg bort. Muligens var Horsestora -svarte myggene noe irriterende, men definitivt ikke nok til at jeg kunne legge beina på ryggen.

Jeg har blitt flink til å la landsbyen leges. Så mange sprekker og sviende sår fra årene som har gått i interiøret mitt, som nå sakte har blitt med på kantene. Jeg har blitt flink til å la meg finne sted for meg selv. Det har aldri vært en selvfølge. Kanskje det er alder uansett. En gang må du bli voksen, tror jeg stille og smile.

Vi på Reunion I prosessen med å merke en ny måte å gjennomføre i den nye verdenen der kriser er hverdagsmat. Du må være sterk. Man må være overbevist om at det er mulig å rote gjennom ting som få kan. Labbing ut tilnærminger som fungerer sammen med hardt arbeid og teknologi, det er fremtiden for oss. Og det er allerede her.

Jeg leste om mange som gir opp. Men jeg har også lest om enda flere mennesker. Som antar utfordringen med å drive virksomheten opp og ned. Som bølgene på sjøen. Du lyser seil når det trengs, og du løfter dem i full fart fremover (jeg vet ingenting om seiling hahaha du ser det ...), men du slipper ikke. Dager og netter blir til en, og du fokuserer. Dette er nøyaktig hva laboratoriet vårt handler om. For å finne veien videre. Labbing er som en spennende roman, kapittel etter kapittel vi følger eventyret. Å drive en vellykket virksomhet er et eventyr. Du satser nøyaktig alt du eier og har, og så kjører du. Jeg har løpt i nesten 21 år!

Jeg satt ute i går kveld, med min gode venn Jonni og spiste maten de lager mat fra bunnen av i restauranten hans. Kanskje en av dem i går kveld for å glede seg over utendørs, sier Jonni. Neste uke regner det. Vi liker nåtiden. Jeg liker å se noen av mine italienske eiendomsvenner spise middag med familien, barna er sammen med. De ler og tar selfies. Tre generasjoner kvinner.

Målt som en vinglete ørn, kjempet jeg meg over den lille bygningsgaten opp til ly. Pasta med nyplukket sopp fra skogene, en bruschetta med pomodoro (tomat) lå og dyttet ut magen til alt været  - Jonni vet at jeg foretrekker å spise vegetarianer. Da jeg sto opp, åpnet jeg vinduene mine i alle retninger. Den kjølige brisen fra åsene gjorde at pusten min ble lett, og jeg sovnet tungt til de trygge levende lydene fra den lille landsbyen min.