Sommerdag 37

Når sommerdag nr. 37 bryter lyset i det fjerne, føles det som energien å glede seg over blir svekket ...

Vi som jobber i løpet av sommersesongen vinner sensommerens blek-på-playan-konkurranse. Vi går vanligvis i tone med en blåmuggost som har sparket på baksiden av kjøleskapet. Gjennomsiktig hud med blå årer som pumper rundt et næringsmessig blod fullt av lengsel etter lyset, solen, paraplyen drikker og sovende morgener. Du har så gode ambisjoner om å dra nytte av sommeren.

Om kveldene. I timene før jobben tar over. Men så blir dagene raskere og raskere. Du holder deg lenger og lenger på jobben for å være ferdig og ikke over til andre fattigere. Og så den kvelden er så vel som konsumert. Den vil bli hentet fra Thaidan eller enda en omelett med revet parmesan som hadde sine glansdager i mars. I går fant jeg meg selv å sitte på trappen utendørs, spise en grønn gul tomat direkte fra planten. Å vente på at den røde fargen skal modnes frem, tilsvarer det faktum at hele planten sannsynligvis vil bli glemt og alle tomatene faller i jorden for den tvetydige lykke. Jeg tenkte at jeg ikke kunne få noen energi til å glede meg over sommerdagen nr. 37.

Og det er klart. Dette er bristepunktet hvert år, en måned jobber for å fortsette sommerfølelsen. Men når WorkMood kommer inn, når det ikke er mer enn sekunder å spille her og der for å ta tak i høysesongen, er det ambisjonen om sommerens herligheter som kan strykes. Spør alle entreprenører her i Österlen. Alle sier det samme. Operasjonene våre får all vår tid, alle ressursene våre og vi som driver virksomhetene fortsetter langt inn på kveldene til å finsture og løse problemer som ikke er reist i løpet av dagene. Selv trekker jeg ut på hagekafeene våre og plukker kvitteringer, døde fugler, hundebæsler, tar seg av blomstene, vannet, rydding, planlegging for høsten og ser etter sommerens ønske. Det er i dette stadiet tanflakene, og du glemmer at dagslys er viktig. Nå har jeg identifisert dette lille "ork-tryter-problemet". Sommerdag nr. 37. Det var noen regnbyger i kveld, og det er akkurat som om regn tilfører meg litt ekstra energi. Jeg har nettopp landet fra jobb i Italia, leveransene kollapser, og likevel føles det som om jeg aldri var borte.

Det er 55 dager igjen av sommeren. Og mange mange flere når de bor her i Österlen. Nå vil jeg rulle energien igjen og være observant at hjernen ønsker å krype inn i diskrommet i stedet for å gå på grillfest. Gjenoppretting er så viktig. Som virksomhetsleder vil jeg fokusere på det i selskapet om høsten. Det er en spennende oppgave fordi energien er så annerledes for oss alle. Men jeg tror vi må bli hjulpet. Fremfor alt må vi identifisere hvem som har mindre energimotstand, men hvem som ikke viser det utover, men hvem som drar hjem til en pute. Så hvordan ruller jeg om sommerdag nr. 37 med mer energi?

Bare fra kunnskapen om at jeg innrømmer en liten hjerne, gjør meg faktisk mer attraktiv. Regnets friskhet hjelper. Å komme til glade fantastiske ansatte på lageret hjelper. Å planlegge måltidene og hundene mine hjelper. Planlegging fremover hjelper. Men ikke så langt fremover og ikke med så gode oppgaver. Planleggingen av vår pop-up-butikk i Varberg neste uke er morsom.

Downton Abbey -premiere på onsdag med venner lengter. Det er morsomt å dykke i Tygberg for nye kjoler. Neste grop i Toscana på tre uker er en fin tanke. Jeg henger opp alt det morsomme og fine og bra på vaskelinjen min til offentlig visning for hjernen min.
Det er dagens viktigste oppgave. Dag nr. 37.